Kan vi skrive novelle? -Nei.

Elevene: Kan vi skrive novelle?
Læreren: Nei, dere skal skrive en artikkel. Med overskrift, ingress, hoveddel og avslutning.

HURRA for kjedelige tekster!
Ok, jeg skal være ærlig. Jeg har aldri likt å skrive sakprosa så veldig godt. Det er så stramt, tamt og kjedelig. Ikke bare å lese, men å skrive også. Det finnes jo ikke noe rom for å utfolde seg, leike med språket eller gjøre noe som helst av språklige krumspring! Bare for din informasjon, så er sakprosa alt som ikke er skjønnlitterært. Så det var vel med en liten rynke i panna jeg møtte opp på forelesning i dag.

Forelesninga i dag handla om sakprosa i skolen. LK06 vil at elevene skal kunne skrive debattinnlegg, artikler og diverse sjangrer innenfor sakprosa. Æsj, uvilje! Altså, det er fint at elevene skal lære seg det. Det kan jo hende de vil legge inn noen ord i en avis en gang. Man kan ikke kline til med en novelle da. Jeg personlig skreiv et leserinnlegg til Drammens Tidende en gang. Det kom på trykk, og jeg var veldig stolt! Så skal det sies at jeg aldri har hatt bruk for det igjen.

Men uansett, jeg må si at jeg finner meg selv langt mer porsitiv til å lære elevene sakprosa nå etter forelesninga. Det kan jo faktisk bli ganske gøy. Jeg mener, man kan jo srkrive både kåseri og essay!

Vi gjorde en øvelse i dag. Læreren vår leste fra Kurt blir grusom av Erlend Loe - historien der han redder stakkars, trøtte matros Georg fra drukningsdøden. Som takk for at han redda livet til Georg, får Kurt en diamant fra et høyt fjell i Afrika. Vi fikk i oppgave å skrive denne teksten om til en reportasje, og et var jo morsomt! Her kunne man utfolde seg og ha det moro med både innholde og skrivemåte, til tross for at man skal ha ingress, hoveddel og avslutning. Noen av reportasjene som ble lest opp var jo kjempemorsomme! Dette er absolutt en morsom måte å få elevene interessert i sakprosa. Man kan jo la elevene spille den inn som en ordentlig reportasje også.

Uansett, så har jeg skjønt at sakprosa ikke trenger å være hverken stramt, tamt eller kjedelig. Man kan jo gjøre så mye med for eksempel bildene man velger å legge inn som en del av teksen også. Her kan man spille masse på kontraster, overdrivelse, underdrivelse, motsetninger og samspill.

Ikke alle vil like sakprosa, men alle kan like en morsom oppgave! 

10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge

Sortland presiserer veldig gjennom mange punkter at han vil vise leserne respekt, både når det gjelder språk og innhold. For det første er ungdommer like forskjellige som voksne, og det er viktig å fokusere på ulike målgrupper, og skrive bøkene sine deretter. Innholdet må derfor være variert slik at det treffer mange ungdommer. I tillegg er det viktig å ikke prøve for hardt å være på bølgelengde med ungdommen og tilpasse språket til deres nivå. Ungdommer setter ikke pris på klisjeer og påtatt språk. Videre er det viktig for han at leserne har noen å identifisere seg med samt at innholdet er spennende – uten at han klarer å definere hva han mener med spennende. 

Hvordan en bok ser ut er også viktig, med tanke på f. eks type papir, god design, gode illustrasjoner. Ungene kan også bli vist en verden av kunst og musikk gjennom litteratur, og man må være “lojal mot knehøgda”. Det er viktig å ikke være for kryptisk, selv om man er litt hemmelighetsfull. Til slutt sier han at det er viktig å skrive om noe man selv er interessert i, og at bøker om viktige og populære temaer ikke nødvendigvis er det barn og ungdom vil lese. De vil ikke lese idylliske historier, men heller ikke for problematiske bøker om aktuelle temaer.

Vi kjenner oss igjen i mye av det Sortland poengterer og har lignende tanker når det gjelder ungdom og lesing. De poengene vi synes er viktigst er de som gjelder identifisering, bruk av språk og valg av tema/innhold. Den leseren identifiserer seg med trenger ikke nødvendigvis å være hovedpersonen i en bok, men derfor er det viktig å ha flere typer personligheter slik at lesere som i utgangspunktet er forskjellige kan kjenne seg igjen i og like samme bok.  Vi kjenner oss igjen i det Sortland skriver om forfattere som skriver enten for avansert eller for enkelt. Voksne leser mye mer mellom linjene enn ungdommer, og derfor er det ikke alltid slik at ungdommer får et helhetlig bilde av en bok dersom de kun leser den konkrete teksten. Det å skrive for enkelt gir muligens leserne en oppgitt følelse av at forfatteren prøver for hardt å være på deres nivå. 

Vi synes det er flott at Sortland reflekterer over sine bøker på denne måten, og at han viser at han er klar over de utfordringene ungdomsbokforfattere står overfor.