Norsk som andrespråk. Tospråklighet. Flerspråklighet. Språklig minoritet. Kjært barn har mange navn.
Et emne som speielt fikk meg til å reflektere over dette tema, var hvorvidt elevene burde oppfordres til å snakke mest mulig norsk hjemme med familien sin. Først tenkte jeg: Selvfølgelig, det sier seg jo selv! Øvelse gjør mester! Bruker man aldri språket, blir man ikke god i det heller. Jeg tenker tilbake på min egen språkopplæring på skolen. Engelsk var aldri et problem for meg, jeg har alltid tatt språk ganske lett. Problemet var bare at jeg aldri brukte det, bortsett fra i engelsktimene på skolen. Joda, jeg forstod engelsk, og jeg kunne snakke engelsk om jeg bare fikk litt tid til å tenke meg om. Så dro jeg til Australia for å studere da jeg var 19 år. Der, hvor jeg var nødt til å snakke engelsk, skjønte jeg hvor lite jeg egentlig kunne. Jeg fikk panikk, og tenkte: Hva har jeg gjort?? Jeg fant meg selv i et land hvor jeg ikke mestra språket!
Det tok meg 3 solide måneder før jeg følte meg komfortabel med å snakke engelsk. Etter det gikk det lettere, og i dag, etter 2 år i Australia, er norsk og engelsk likestilt for meg. Det spiller ingen rolle hva jeg snakker, engelsk har på en måte blitt 2nd nature.
Når jeg tenkte på dette og på barn som kun bruker norsk på skolen, kommer ikke til å lære seg norsk ordentlig. De bruker det aldri ute i det virkelige livet eller i virkelige situasjoner. Så selvfølgelig skal elevene oppfordres til å snakke norsk hjemme!
Etter forelesning og etter å ha lest litt om emnet, ble jeg klar over det som kalles mellomspråklig fase (Selj og Ryen 2008:224). Dette er fasen hvor eleven er i ferd med å tilegne seg andrespråket, men har tydelige morfologisk, ortografiske og syntaktiske feil i språket. Ofte kan disse feilene være fordi de tar med seg "regler" fra morsmålet over i andrespråket. Et eksempel på dette er syntaks. I norsk har vi et SVO språk: "Jeg kjører bil". I mange språk er syntaksen SOV: "Jeg bil kjører". Tenk nå at en elev skal lære seg korrekt norsk syntaks, men ikke veit på sitt egent sråk hva et substantiv eller et verb er. Vi ser at denne situasjonen kan gjøre det unødvendig vanskelig for eleven å forstå de norske begrepene. Ikke bare skal eleven lære seg alle de norske ordene, men han må lær seg hva et verb er også.
Derfor tenker jeg at allle elever burde oppfordes til å snakke morsmålet sitt hjemme, for å lære seg dette språket godt, slik at andrespråksopplæring skal gå enklere.
Derfor tenker jeg at alle elever må få morsmålsopplæring i skolen for å lære seg begreper på sitt eget språk,parallellt som man lærer seg begreper på norsk.
Et emne som speielt fikk meg til å reflektere over dette tema, var hvorvidt elevene burde oppfordres til å snakke mest mulig norsk hjemme med familien sin. Først tenkte jeg: Selvfølgelig, det sier seg jo selv! Øvelse gjør mester! Bruker man aldri språket, blir man ikke god i det heller. Jeg tenker tilbake på min egen språkopplæring på skolen. Engelsk var aldri et problem for meg, jeg har alltid tatt språk ganske lett. Problemet var bare at jeg aldri brukte det, bortsett fra i engelsktimene på skolen. Joda, jeg forstod engelsk, og jeg kunne snakke engelsk om jeg bare fikk litt tid til å tenke meg om. Så dro jeg til Australia for å studere da jeg var 19 år. Der, hvor jeg var nødt til å snakke engelsk, skjønte jeg hvor lite jeg egentlig kunne. Jeg fikk panikk, og tenkte: Hva har jeg gjort?? Jeg fant meg selv i et land hvor jeg ikke mestra språket!
Det tok meg 3 solide måneder før jeg følte meg komfortabel med å snakke engelsk. Etter det gikk det lettere, og i dag, etter 2 år i Australia, er norsk og engelsk likestilt for meg. Det spiller ingen rolle hva jeg snakker, engelsk har på en måte blitt 2nd nature.
Når jeg tenkte på dette og på barn som kun bruker norsk på skolen, kommer ikke til å lære seg norsk ordentlig. De bruker det aldri ute i det virkelige livet eller i virkelige situasjoner. Så selvfølgelig skal elevene oppfordres til å snakke norsk hjemme!
Etter forelesning og etter å ha lest litt om emnet, ble jeg klar over det som kalles mellomspråklig fase (Selj og Ryen 2008:224). Dette er fasen hvor eleven er i ferd med å tilegne seg andrespråket, men har tydelige morfologisk, ortografiske og syntaktiske feil i språket. Ofte kan disse feilene være fordi de tar med seg "regler" fra morsmålet over i andrespråket. Et eksempel på dette er syntaks. I norsk har vi et SVO språk: "Jeg kjører bil". I mange språk er syntaksen SOV: "Jeg bil kjører". Tenk nå at en elev skal lære seg korrekt norsk syntaks, men ikke veit på sitt egent sråk hva et substantiv eller et verb er. Vi ser at denne situasjonen kan gjøre det unødvendig vanskelig for eleven å forstå de norske begrepene. Ikke bare skal eleven lære seg alle de norske ordene, men han må lær seg hva et verb er også.
Derfor tenker jeg at allle elever burde oppfordes til å snakke morsmålet sitt hjemme, for å lære seg dette språket godt, slik at andrespråksopplæring skal gå enklere.
Derfor tenker jeg at alle elever må få morsmålsopplæring i skolen for å lære seg begreper på sitt eget språk,parallellt som man lærer seg begreper på norsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar