10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge

Sortland presiserer veldig gjennom mange punkter at han vil vise leserne respekt, både når det gjelder språk og innhold. For det første er ungdommer like forskjellige som voksne, og det er viktig å fokusere på ulike målgrupper, og skrive bøkene sine deretter. Innholdet må derfor være variert slik at det treffer mange ungdommer. I tillegg er det viktig å ikke prøve for hardt å være på bølgelengde med ungdommen og tilpasse språket til deres nivå. Ungdommer setter ikke pris på klisjeer og påtatt språk. Videre er det viktig for han at leserne har noen å identifisere seg med samt at innholdet er spennende – uten at han klarer å definere hva han mener med spennende. 

Hvordan en bok ser ut er også viktig, med tanke på f. eks type papir, god design, gode illustrasjoner. Ungene kan også bli vist en verden av kunst og musikk gjennom litteratur, og man må være “lojal mot knehøgda”. Det er viktig å ikke være for kryptisk, selv om man er litt hemmelighetsfull. Til slutt sier han at det er viktig å skrive om noe man selv er interessert i, og at bøker om viktige og populære temaer ikke nødvendigvis er det barn og ungdom vil lese. De vil ikke lese idylliske historier, men heller ikke for problematiske bøker om aktuelle temaer.

Vi kjenner oss igjen i mye av det Sortland poengterer og har lignende tanker når det gjelder ungdom og lesing. De poengene vi synes er viktigst er de som gjelder identifisering, bruk av språk og valg av tema/innhold. Den leseren identifiserer seg med trenger ikke nødvendigvis å være hovedpersonen i en bok, men derfor er det viktig å ha flere typer personligheter slik at lesere som i utgangspunktet er forskjellige kan kjenne seg igjen i og like samme bok.  Vi kjenner oss igjen i det Sortland skriver om forfattere som skriver enten for avansert eller for enkelt. Voksne leser mye mer mellom linjene enn ungdommer, og derfor er det ikke alltid slik at ungdommer får et helhetlig bilde av en bok dersom de kun leser den konkrete teksten. Det å skrive for enkelt gir muligens leserne en oppgitt følelse av at forfatteren prøver for hardt å være på deres nivå. 

Vi synes det er flott at Sortland reflekterer over sine bøker på denne måten, og at han viser at han er klar over de utfordringene ungdomsbokforfattere står overfor.

Skarru værra me ell?

Jæ husker da jæ va litn å tre jenter fra Rogalan fløtta inn i nabolage. Di snakka så rart lissom. Skarra på ærrene sine og var javnt over ganske sære. Jæ liktrem ikke. Men vi kunne jokke værra slemme motem, for morra dems hadde dødd. Så vi prøvde å værra snille, men di var så innmari sinna hele tia. Sikkert fordi di mista morra si. Jæ trur jeg hadde vært ganske sinna åsså da. Men uansett, de snakka så rart. Rogalan. Jæ sjekka atlasset og jæ fant ut at Rogaland ligger lissom på kysten på vestlandet. Så alle syns de var dritrare. Så vi mobba dem sellom morra dems hadde dødd. Det vakke no snilt når jæ tenker overre, men det var det vi jore.

Så fløtta den inn en neger i nabolage. Ja, jæ sier neger, for jæ mener ikke no vondt med det. Jæ bare veit ikke hva anna jeg ska kallerem, for alt blir feil uansett, uansett erre non som blir fornærma lissom. Uansett, han kunne nestn ikkno nårsk, så jæ prøvde å lære han ord. Det funka ikke. Jæ husker han fikk en muffins av meg en gang, så spiste han pappire! Vi trudde alle negre spiste pappir etter det.

Jæ ær yngst av søskna mine. Tre eldre brødre. Jæ lærte mange stygge or før mange andre i klassn min. Ord som mige, kødde, drite, bøffe... jæ brukte ora bare fordi brødra mine brukterem. Jæ ville værra like kul som dem. Men en gang da jæ satt i bilen å måtte sjikkeli tisse, sa jæ at "nå miger jæ snart på mæ!". Da blække mamma veldig bli. En gang på skola sa jæ høyt i klassn at jæ sku på "dritærn". Bestefar sa aldri do, han sa allti dritærn eller dassn. Da fikk jæ kjeft a frøkna mi.

Så plusseli bejynte gutta i klassn min å bruke ord som tæsje å alkis, som forøvvri betyr å prøve og allkoholiker. Jæ sjønte ikke hva det betydde eller hvor ora kom fra. Jæ veit ennå ikke hvor de kom fra.

Så kom vidregående. Or som disse, serr, schpaa, wolla, kæbe åsså vidre. Disse å serr kommer jo fra ora disrespect og serriøst. Men de andre ora kommer fra de man kaller kebabnorsk på gått nårsk. Låneor fra våre nye lansmenn. De er fint de ass, jæ liker kebab veldi gått jæj!

De er så mange som sier at onga ikke klarer å snakke orntli nårsk lenger på grunn av at alle plusseli bruker alle dissa rare ora fra alle andre steder enn Nårge. Vi mister språke vårt sierrem. De nårske språke kåmmr te å dø ut. Innvandrerne må lære sæ nårsk før lande går på donken!

Så tenker jæ.... HVA er nårsk da? Alle har jo sine dialekter og etnolekter og sine egne språk. Mange vil kansje si at nårsken jæi prater er feil. For meg ern helt norrmal. Å jeg har jo blitt masse påvirka av andre. Jæ sier særr og disse, aifone, aipæd, pece, internett, påvverpåint, flaiers... Jæ bruker så mange or fra engelsk. Å det er helt norrmalt for mæi, fordi det er sånn kullturn er.

Etnolekter er ikke noe annerledes. De blir påvirka av kullturn de er i, skaper sei et språk såm viser tillhørighet. Ikkeno gæærnt i det. jæ syns det er spennene jæi, å få værra en del av utviklinga av språke vårt. De er jo på grunn av utvikling at språk vårt har blitt de de er i dag. Hadde ikkeno utvikla sæ hadde vi forsatt skrivi runer å snakka urnårsk.

I skola betyr detta at jæi syns vi ska hjælpe elleva te å hålle på språke sitt, men åsså hjælpe dem med de norske begrepa. De kan jo henne at di som bruker masse andre or enn nårske or ikke kan de nårske ora, så da brukerrem heller ora på morsmåle sitt. Å det ække no feil i de, i vår tidsalder vorr flerspråklihet er gull, så lenge vi hjælperrem me di nårske begrepa.

Retorikkens to av fem faser

1. Inventio (å finne)

Aristoteles

Begrunne kvifor nynorsk burde ut av skola som eit eige kriterie.
 - bokmål, nynorsk og samisk? LK06 formål
 - eksamen i nynorsk?
 - formelt brev - svare på samme målform. jobbsøknad - vil ikkje ha.

2. Disposito (å disponere)
Exordium (innleiing)
Eg har aldri likt nynorsk. Gjennom heile mi skulegang har nynorskopplæringa vore ei kjelde til frustrasjon. Eg synast det var vankeleg å hugsa alle regla, kor mange -ararane som sku vera i endinga på eit hankjønnsord eller alle dei rare orda som ikkje hang på greip. Eg meine: hugleik??

Ikkje nok med at dette var frustrerande, men jommen skulle vi ikkje sitte ein heil dag og skrive ei heil historie på nynorsk, to ganger i året. Og jammen lå ikkje nynorskeksamen å trua med knurrande tenner og skarpe klør, rett foran døra til fridom i 10. klasse og i tredje klasse på vidaregåande.

Eg synst nynorsk burde ut av skola som eit eige emne i skola.

Narratio (fortelle)
Først vil eg vise deg kva Læreplanverket for kunnskapsløftet 2006 seie om norskfagets hovudformål før eg seie noko om kvifor eg synst dei er sjølvmotseiande. Heilt til slutt, i konklusjonen, vil eg klargjere mine meiningar om plassen til nynorsken i skulen.

Argumentatio (argument)
"I Norge er både bokmål, nynorsk og samisk offisielle skriftspråk, og det tales mange ulike dialekter og sosiolekter, men også andre språk enn norsk." (LK06)


Ok, allereie her skurrar det for meg. Her står det at båe bokmål, nynorsk og samisk er offisielle skriftspråk i Noreg. Kvifor lærer vi ikkje samisk også? Eller kvifor går vi ikkje djupare inn i dialekter? Eg skal ærleg seie at dei aller fleste dialektane i Noreg er heilt umogeleg å forstå for meg. Eit døme på uforståelege dialektar er "koddadn", eit ord dei bruke i Sogn og Fjordane. Du veit kanskje ikkje kva det tyder? Nettopp. "Koddadn" tyder pute. Ortografisk attgjeving av dette ordet er "kådadn". Er du som meg, kjenner du kanskje meir svensk enn nynorsk (takk til svensk TV2 med den store, brune bjørnen), og veit at "pute" på svensk heter "kudde". Eg kan i alle fall sjå ein slåande likskap her. Kanskje vi skulle like gjerne lære svensk på skolen også? 


Etter seks år med nynorsk i skulen, kan eg båe lese og skrive nynorsk, men eg kan ikkje for ein femmar tyde kva dei fleste i Noreg seie. Norskopplæringa i LK06 har som hovudformål å gje språkleg sjølvtillit og tryggleik i eigen kultur. Etter tretten år i skulen, kan eg båe lese og skrive nynorsk, men eg kan ikkje for ein femmar tyde kva dei fleste i Noreg seie. Med andre ord, om eg reiser rundt i Noreg vil eg ikkje ha noko språkleg sjølvtillit, og eg vil i hvertfall ikkje føle tryggleik i eigen kultur. For alt eg veit kan eg bli kidnappa og drepe, fordi eg trudde dei koselege dialektmenneska inviterte meg på kaffi og vaflar... 


Kvifor lærte vi ikkje meir om dialektar på skulen slik at eg kan føle meg trygg når eg går i den norske fjellheimen? Om eg møter nokon i fjellet kan eg kkje anna enn å løpe andre vegen, i frykt for at dei skal seie noko til meg eg ikkje forstår, eller at eg, i min uvite, seier ja til noko eg absolutt ikkje vil vere med på,  til døme å gje bort all maten eg har i sekken. 


Eg trur denne kunnskapen har kommet i skuggen av nynorskeksamen med knurrande tenner og skarpe klør, som ventar i døra til fridom. Under vurdering i norskfaget i LK06 står det at elevane skal ha ein eigen standpunktkarakter i nynorsk skriftleg og ein skriftleg nynorskeksamen. Da er det jo klart at vi må lære å skrive nynorsk! Tenkje seg til om skulen lå heilt nederst på lista etter dei landsdekkande prøvene om elevars måloppnåelse i nynorsk! Eg spurde læraren min kvifor eg måtte lære nynorsk. Han sa at om eg fekk eit formelt brev skreve på nynorsk, skulle eg svare på nynorsk. Om eg skulle sende inn ei jobbsøknad på ei stilling som var utlyst på nynorsk, måtte søknaden vere på nynorsk. Han tenkte nok at dette skulle vere med å bidra til språkleg sjølvtillit og tryggleik i eigen kultur. Eg tenker motsatt. Om den nynorskskrivande arbeidsgjevaren ikkje så mykje vil sjå på min søknad, fordi den er skreve på bokmål, da er det han som går glipp av ein utruleg ressurs i sin bedrift. Det er det eg kalle språkleg sjølvtillit og tryggleik i eigen kultur. 


Peroratio (konklusjon)
Eg har vist deg fra LK06 hva hovudformålet med norskopplæringa er, at den ikkje passar heilt inn med utsagnet "språkleg sjølvtillit og tryggleik i eigen kultur", og at det ikkje passar heilt inn fordi nynorskeksamen- og karakterar kjem føre alt dette. 


Bare for ordens skuld: eg vil ikkje ha nynorsk ut av verda eller ut av skola. Nynorsk er eit offisielt skriftspråk i Noreg, og det er mykje god litteratur der ute på nynorsk. Eg har faktisk veldig sansen for Bibelen på nynorsk. Det blir liksom noko høgtideleg over det heile. Eg synst heller ikkje at elevane ikkje skal lære seg  alle regla, kor mange -ararane som sku vera i endinga på eit hankjønnsord eller alle dei rare orda som ikkje heng på greip. Nynorsk er ein del av den norske kulturskatten, og det ville vore ei skam om elevane ikkje fekk gleda av desse skattane, eller sære ord som rævkvilevippe (læraren min sa dette er det nynorske ordet for gyngestol. Eg vel å ta han på ordet.).

Men det eg vil ha ut av skola, er denne knurrende, truende nynorskeksamen og karakterane som skal gjes for lang og trofast innsats i verda til nynorsken. Eg meine den tar bort altfor mykje verdefull tid til mykje anna viktig innafor norskfaget. Som for eksempel dialektforståing. ...eller svensk...




Kjelder:
(LK06): http://www.udir.no/Lareplaner/Grep/Modul/?gmid=0&gmi=156255&v=2, hentet 23.11.11
snl.no: http://snl.no/arbeidsfase/retorikk, hentet 23.11.11
Bilde: http://ivanpino.com/aristoteles-maestro-de-redaccion-web-para-comunicadores/, hentet 23.11.11

Fantastisk litteratur: Landet under isen

Fantastisk litteratur er noko av den beste litteraturen som finst! Eg ELSKAR korleis ein kan flyte avgårde i ei heilt anna verd, og få eit avbrekk frå si eigen kvardag. Eg plar alltid seie at "det er noko med det å kome seg vekk når ein skal på ferie. Elles ser ein berre alt som må gjerast." Eg tenkjer det er sånn med bøker også. Altså, ei god bok er jo alltid ein pause i kvardagen, men det er noko heilt spesielt når ein rett og slett forflyttar seg til ei anna verd i eit par timar. Og då spesielt til ein verd kor overnaturlege ting skjer eller finnast. I vår tid kor, alt ein kan sjå på tv, høyrer på radioen eller les i avisa er den eine tragedia etter den andre, er det godt å kome seg vekk.

Eit døme på fantastisk litteratur er Landet under isen av Lars Mæhle, som kom ut i 2009. På bokkilden.no får denne smakebiten av boka: 

Storslagen fantasy-roman med gode krimelement. Fire sakna ungdommar. Tre stammar. Eit bortgøymt land under isen. Sju protokollar. Éin utvald. Éin forrædar. Den siste striden er her. No. Midt iblant oss. Leo Rubin er mot sin vilje utvald til å kjempe mot den vonde munken, og på vegen opplever han krig mellom stammane og sterke krefter han må stå imot.

Berre her kan ein sjå tydeleg det fantastiske, eller det overnaturlege, som finst i romanen. Eit land under ei isbre, ein vond munk og sterke krefter. Heile boka handlar om Leo Rubin. Han er den utvalde til å frigjere folket i landet under isen frå den svarte munken. Gjennom oppdraget finn han dei 7 gjemte protokollane som skal felle den svarte munken. Parallellt med historia om Leo Rubin, følger vi Magne Jerstad. Han er politietterforskar, og skal spore opp dei forsvunne ungdommane, og dette utgjer krimelementet i romanen. 

Det eg synst var mest interessant med denne romanen, var allusjonane til Bibelen. Eg les ein del i den, og synst den er kjempespennande. 

Det mest innlysande er "stamfaren". I Landet under isen er Abrahamsen den første busetjaren i dalen. I Bibelen er Abraham stamfaren til Isralittene, eller Guds utvalde folk (1 Mosebok 15:4-6)

Leo måtte leite etter sju protokollar. Leo kunne ikkje fullføre oppdraget sitt før han hadde funne alle protokollane, fordi gjennom dei skulle sanninga bli lyst opp. I Bibelen er talet sju eit bilete på fullkommenskap. Dette kan ein sjå mange stader i Bibelen. Til døme skapelsen, som Gud gjorde på sju dagar (1 Mosebok 2:2), eller Josva som marsjerte rundt byveggane til Jeriko sju ganger før dei kollapsa (Josva 6:1-5). I Bibelen har Gud oppretta sju paktar med Isralittene. Den sjuende pakta er den Jesus oppretter med folket, og Jesus seie til og med på korset at "det er fullført" (Johannes 19:30).

Likeså finn ein ein utvald til å setje folket fri både i Landet under isen og i Bibelen. I romanen var Leo Rubin den utvalde, mens Jesus er den utvalde i Bibelen (Johannes 14:6)

Personleg likte eg ikkje Landet under isen. Eg synst plottet var bra, men eg likte ikkje måten konfliktane blei behandla. Eg synst det gjekk altfor lett å finne fram til protokollane, det var ikkje noko driv over det. Eg synst heller ikkje det var noko driv over resten av romanen heller, for den hoppa så mykje inni kapitla at eg ikkje klarte å henge med. 

Men de er nok mange der ute som godt kunne like denne boka, den er jo fullspekka med herlege fantastiske innslag, med både krim, vold og krig. Kanskje ein del gutar kunne like denne boka, selv om han er tjukk?

Norsk som andrespråk

Norsk som andrespråk. Tospråklighet. Flerspråklighet. Språklig minoritet. Kjært barn har mange navn.

Et emne som speielt fikk meg til å reflektere over dette tema, var hvorvidt elevene burde oppfordres til å snakke mest mulig norsk hjemme med familien sin. Først tenkte jeg: Selvfølgelig, det sier seg jo selv! Øvelse gjør mester! Bruker man aldri språket, blir man ikke god i det heller. Jeg tenker tilbake på min egen språkopplæring på skolen. Engelsk var aldri et problem for meg, jeg har alltid tatt språk ganske lett. Problemet var bare at jeg aldri brukte det, bortsett fra i engelsktimene på skolen. Joda, jeg forstod engelsk, og jeg kunne snakke engelsk om jeg bare fikk litt tid til å tenke meg om. Så dro jeg til Australia for å studere da jeg var 19 år. Der, hvor jeg var nødt til å snakke engelsk, skjønte jeg hvor lite jeg egentlig kunne. Jeg fikk panikk, og tenkte: Hva har jeg gjort?? Jeg fant meg selv i et land hvor jeg ikke mestra språket!

Det tok meg 3 solide måneder før jeg følte meg komfortabel med å snakke engelsk. Etter det gikk det lettere, og i dag, etter 2 år i Australia, er norsk og engelsk likestilt for meg. Det spiller ingen rolle hva jeg snakker, engelsk har på en måte blitt 2nd nature.

Når jeg tenkte på dette og på barn som kun bruker norsk på skolen, kommer ikke til å lære seg norsk ordentlig. De bruker det aldri ute i det virkelige livet eller i virkelige situasjoner. Så selvfølgelig skal elevene oppfordres til å snakke norsk hjemme!

Etter forelesning og etter å ha lest litt om emnet, ble jeg klar over det som kalles mellomspråklig fase (Selj og Ryen 2008:224). Dette er fasen hvor eleven er i ferd med å tilegne seg andrespråket, men har tydelige morfologisk, ortografiske og syntaktiske feil i språket. Ofte kan disse feilene være fordi de tar med seg "regler" fra morsmålet over i andrespråket. Et eksempel på dette er syntaks. I norsk har vi et SVO språk: "Jeg kjører bil". I mange språk er syntaksen SOV: "Jeg bil kjører". Tenk nå at en elev skal lære seg korrekt norsk syntaks, men ikke veit på sitt egent sråk hva et substantiv eller et verb er. Vi ser at denne situasjonen kan gjøre det unødvendig vanskelig for eleven å forstå de norske begrepene. Ikke bare skal eleven lære seg alle de norske ordene, men han må lær seg hva et verb er også.

Derfor tenker jeg at allle elever burde oppfordes til å snakke morsmålet sitt hjemme, for å lære seg dette språket godt, slik at andrespråksopplæring skal gå enklere.

Derfor tenker jeg at alle elever må få morsmålsopplæring i skolen for å lære seg begreper på sitt eget språk,parallellt som man lærer seg begreper på norsk.

Formativ eller summativ vurdering?

Dette et er spennende tema! Hvordan kan vi som norsklærere legge til rette for vurdering FOR læring? Altså, hvordan kan jeg sikre at vurderinga jeg gir mine elever, veileder dem til å øke sin kompetanse i faget?

Svaret er enkelt, men allikevel vanskelig.

Det er enkelt på denne måten: dialog. Ved å ha en god dialog med hver enkelt elev om hva de synes er vanskelig i faget eller temaet vi jobber med, kan jeg som lærer få en sniktitt på innsia av eleven; hva sliter han/hun med? Hva gjør han/hun bra? Hva synes han/hun er morsomt? Når jeg veit alt dette om eleven, kan jeg lettere tilpasse undervisninga, slik at eleven blir oppmuntret til å jobbe videre på den han/hun gjør bra, samtidig som eleven oppmuntres til å jobbe med det som er utfordrende. Denne type vurdering er det vi kaller vurdering FOR læring, en vurderingsform som også kalles underveisvurdering i LK06. Jeg ser dette som helt nødvendig, da punkt nummer 6 på læringsplakaten er å fremme tilpassa opplæring. Vi kan igrunn ikke tilpasse opplæringa, med mindre vi har kartlagt eleven kompetanse innen et fag eller et tema.


Det er vanskelig på denne måten: didaktikk.
Jeg veit nå hva summativ og formativ vurdering er, og jeg synes absolutt at formativ vurdering er det viktigste. Karakterer er bare et dømmende tall. Som klasseleder er det en plikt å kunne guide elevene på jungelstien mot måloppnåelse. Men selv etter 2 forelesninger sitter jeg fullstendig uten didaktikk på dette området. Hvordan ser formativ vurdering ut i praksis? Ja, jeg har hørt om responsgrupper og prosessorientert skriving, men norskfaget er så mye mer enn bare stilskriving.

Er det noen som har noen gode forslag på dette? Hvordan ser formativ vurdering ut i praksis?

Norsk som andrespråk

Jeg må være ærlig. Dette temaet synes jeg er vanskelig. Det er så vanskelig å få tak på kjernen. Jeg forstår veldig godt at dette temaet er høyst aktuelt i skolen i dag, ikke minst i Drammensskolen, hvor det ofte kan være flere barn med innvandrerbakgrunn enn etnisk norsk.
Nå skal det sies at jeg har veldig lite erfaring med norsk som andrespråk i klasserommet. Da jeg var i praksis,  var elevene generelt veldig gode i norsk.

Vi fikk mange nyttige tips om hvordan vi kan jobbe med tospråklige barn i forelesninga, og det ligger også mange nyttige videoer på nettet. Allikevel tror jeg jeg ville følt meg ganske tafatt om jeg skulle undervist i en klasse med mange tospråklige elever som sliter med norsk.

Jeg tror nøkkelen her er observasjon og erfaring i en klasse med mange tospråklige elever.